Fra retningslinjer til kultur: ledere setter standarden for habilitet

De fleste virksomheter har etiske retningslinjer. Langt færre har en kultur for å etterleve dem. 

Mange av virksomhetene vi prater med nevner at de har rutiner, men som blir glemt av både ansvarlig leder og ansatte. Oppfølgingsspørsmålet vårt er om det faktisk er viktig for virksomheten deres, og i så fall om ledelsen selv følger retningslinjene. Gode dokumenter betyr lite hvis ledelsen, og ikke minst styret, selv står utenfor. Da blir reglene noe “de andre” må forholde seg til. Over tid oppleves de som mindre viktige og blir nedprioritert og glemt. 

Tonen settes fra toppen

Når toppledelsen selv rapporterer sine bindinger, sender de et tydelig signal om at åpenhet gjelder alle. Det viser at det ikke er snakk om mistillit blant ansatte, men om en ryggmargsrefleks for integritet og ansvar i virksomheten. 

Over tid former dette også kulturen, og habilitet blir ikke noe man tar stilling til når noe går galt men en naturlig del av hvordan man ivaretar integritet. Nye ansatte lærer raskt hva som forventes, og erfarne medarbeidere opplever at åpenhet er normalen. Slik bygges en kultur der integritet ikke er et ideal, men en enkelt oppnåelig praksis.

Fra etiske retningslinjer til praksis

Når ledelsen går foran, fungerer det som en påminnelse til både ansvarlige roller og resten av organisasjonen om at dette faktisk etterleves og prioriteres. Det vil ikke lenger da være tilstrekkelig å minne om habilitet under medarbeidersamtalen og forvente at det ikke oppstår potensielle interessekonflikter.

For å virkelig forankre habilitet som en del av organisasjonskulturen er det viktig at det også legges til rette for praksis. Å gi ansatte enkle verktøy for å melde potensielle interessekonflikter er med på å bevege seg fra formaliteter til etterlevelse i praksis. 

Ledelsen legger lista, resten av organisasjonen følger etter.